Et sterkt profesjonelt kulturliv er en forutsetning for bredde og amatørkultur.
Vestnorsk Jazzsenter er et regionalt kompetansesenter for jazz som baserer sin virksomhet på regionens profesjonelle jazzliv, i all hovedsak musikere og arrangører. Vi eksisterer fordi vi i vår region har et nettverk av solide helårs konsertarrangører, 5 av landets 10 ledende jazzfestivaler, ca. 250 profesjonelle musikere som spiller jazz; fordi norske jazzmusikere er blant de fremste i verden, og fordi det er et uttalt politisk mål at jazz skal være en sentral satsing på kulturfeltet i Norge.
Vi jobber aktivt for å bedre arbeidskårene for regionens profesjonelle musikere, som i praksis handler om å øke tilgangen til oppdrag og engasjementer, bidra til å øke honorarsatser, og på ulikt vis stimulere til utvikling. Vestlandets profesjonelle musikere besitter en unik og svært viktig kompetanse. Tiden som tilbringes musiserende på en scene utgjør for mange kun en liten del av den samlede arbeidsinnsatsen. Komponering, øving og administrering av egen næringsvirksomhet er andre vesentlige og tidkrevende gjøremål. I tillegg utgjør våre profesjonelle utøvere en sentral og omfattende ressursbase i lokalt og regionalt musikkliv, som undervisningskrefter for unge musikanter i skolekorps, amatørstorband o.a.
De profesjonelle utøverne er rollemodeller og forbilder for barn og ungdom. De er heltene som definerer målene, som viser hvor langt det er mulig å nå. En helt sentral årsak til norsk jazz’ formidable internasjonale suksess er at vi har hatt våre egne hjemlige forbilder siden 50-60-tallet: Karin Krog, Jan Garbarek, Terje Rypdal, Jon Christensen – dette var musikere som brøytet vei ut i verden, som viste at det var mulig – og som unge norske jazzmusikere samtidig kunne oppsøke for å få privattimer.
I historiens første politisk bestilte kulturutredning fra 2014 konkluderte Enger-utvalget at det neste kulturløftet måtte foregå lokalt, i kommunene og fylkene, og at lokal kompetanse på kunst og kulturfeltet må utnyttes i mye større grad enn i dag. I januar i år la Moe-Skarstein-utvalget fram rapporten Kunstens autonomi og kunstens økonomi, som viste at lønnsinntekten til norske musikere fra det frie feltet reelt sett og i betydelig grad har gått ned gjennom de siste 6 årene. Med andre ord har denne yrkesgruppen og dette kompetansefeltet på ingen måte tatt del i den generelle lønnsveksten i samfunnet.
Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune har nå, med nytt mannskap og nye visjoner, unike muligheter til å styrke det profesjonelle kulturlivet lokalt og regionalt. Aller først handler dette om å TA VARE PÅ den kompetansekapitalen som allerede finnes og sikre anstendige driftsvilkår for Bergen og Hordalands nasjonale og regionale kulturinstitusjoner; sørge for å beholde eksisterende arbeidsplasser for profesjonelle musikere og kunstnere. Videre må kommune og fylke i større grad engasjere lokale musikere og kunstnere, både i frilanssammenheng og faste engasjementer. Både kulturskoletilbudet og det estetiske fagtilbudet i grunnskolen må bygges opp og ikke ned, aller helst med nye stillinger øremerket lærerkrefter fra det såkalte rytmiske/frie feltet. At estetiske fag er helt essensielle byggesteiner for barn og unges utvikling og utdannelse var en kjensgjerning allerede på Platons tid (’musikk og kunst åpner sinnet for læring’); å ignorere 2500 års gammel kunnskap må sies å være både arrogant og uklokt.
