Turné med Telehiv

GEIR RAKVAAG, DAGSAVISEN:

På papiret ser dette ut som en uvanlig samling av instrumenter, men lyden de lager fortoner seg som den naturligste ting av verden. (…) Vi får en rekke lekne melodier som forsterkes av spenstige arrangementer, fulle av utfordrende overraskelser, og plutselige nye vendinger. (…) Dette laget tar gull.

Hvis noen mener det har ført til et unikt musikalsk brygg, så har de faktisk helt rett. Øyvind Skarbø har nok en gang skapt et særdeles spennende og personlig musikalsk univers det er en sann fryd å bli invitert inn i.

AUDUN VINGER, JAZZINORGE.NO:

Dette er vidunderlig og unikt. Skarbø er i det hele tatt en idiotisk underkjent musiker med gode ideer og mye egen musikalitet i seg.  (…) Jeg liker det fordi det er morsomt og oppfinnsomt, men med litt færre spillopper. Det er er en tålmodighet og et alvor i låtene, de bare duver avgårde i vannkanten, eller som en karavane i ørkenen eller en Mercedes på Autobahn. Plutselig kan det komme noen helt hakkandes partier – og de leker noen ganger med tonalitet og flaskefløyter, men stort sett holdes det i et meget fristende tempo og en liflig temperatur. Alle i bandet er stjerner, men det som gir sounden noe utenomjordslig er kombinasjonen mellom Benedicte Maurseths hardingfele, Joel Rings cello og Håvard Aufles galamatias-synth. Han pusher det noen ganger, og jeg elsker ham for det. Når han åpner konvolutten og kommer med synthriffet i den episk behagelige ruslelåten «Hæwwa» mens Skarbø dedikerer låten til Dr. Doogie Howser, er det som om den børen vi alle bærer temporært glir ned av skuldrene våre. Aaah.

Det låter stillfarent og sprekt, sammensatt og uanstrengt. Virkelig noe å følge med på. (…) Dette er stas å lytte til. En sopransakssolo som høres skreven ut, mykner over et knippe fløyelsakkorder. Det er mange budskap som skal ut, men de stiller seg ikke i veien for hverandre. Timen med Telehiv utvikler seg til en av disse konsertene jeg trives godt i. (…) Telehiv følger ikke én retning. Det er det lett å sette pris på. I et av de siste numrene går celloen inn i fuzz, før saksofonen spretter fram i en sløyfe som løser seg opp og knyttes på nytt av de andre medlemmene. Musikken er full av gode signaler.

.

Her kan du høyra og sjå låta «Hæwwa» som vart spelt inn i Håvard Aufles` øvingslokale tidlegare i år.

.